Rimelig fastsettelse av slipegodtgjørelse er av stor betydning for å forbedre produktiviteten og sikre bearbeidingskvaliteten. Generelt sett er sliping en etterbehandlingsprosess. Sammenlignet med andre kuttemetoder er kutteeffektiviteten mye lavere. Hvis godtgjørelsen er for stor, vil produksjonshastigheten reduseres betydelig, og strømforbruket til slipeskiven og maskinverktøyet økes. I noen tilfeller vil det til og med redusere kvaliteten på delene. For eksempel, for arbeidsstykker som har gjennomgått overflatenitrering og høyfrekvent varmebehandling, er hardheten på overflatelaget høyest, og hardheten er lavest når det går innover. Overflatelagets hardhet oppfyller ikke kravene. Tilskuddet bør imidlertid ikke være for lite, ellers kan ikke behandlingssporene eller defekte lagene som er etterlatt av den forrige prosessen slipes bort. Derfor bør det grunnleggende prinsippet for å bestemme slipegodtgjørelsen være: under forutsetningen om å sikre kvaliteten på overflatelaget til arbeidsstykket etter sliping, jo mindre slipegodtgjørelse, jo bedre.

På grunn av kompleksiteten av påvirkningen på bearbeidingsgodtgjørelsen, er det vanskelig å spesifisere en enhetlig beregningsmetode. Vanligvis kan det bestemmes ved å slå opp tabellen fra den relevante håndboken og kombinere de spesifikke forholdene på agentstedet. Dataene nedenfor er for referanse:
Når akseldiameteren d<80mm, the ratio of length l to diameter d l/d<10, the grinding allowance after semi-finishing is generally 0.30~0.50mm. The smaller l/d and the hardened workpiece should take a smaller value.
Bearbeidingsgodtgjørelsen som er igjen for finmaling etter grovmaling, hvis ingen annen mellomprosess utføres mellom grovmaling og finmaling, vanligvis {{0}}.03~0. 08 mm er akseptabelt; hvis grovsliping etterfølges av andre prosesser, slik som dreiing, fresing, varmebehandling etc., kan finslipetilskuddet tas som 0,15 ~ 0,25 mm. Hvis arbeidsstykket trenger nitrering etter grovsliping, kan finslipetillegget være ca. 0,10 mm.



